Jeg er en helt normal person. Jeg er student. Jeg er 26 år. Jeg gjør ting rett. Jeg gjør ting feil. Jeg utdanner meg i helsevesenet fordi jeg ønsker å hjelpe folk, og fordi det gir meg glede å jobbe med pasienter. Jeg har hatt en ganske vanlig oppvekst med fotball, skole og venner, i den rekkefølgen. Jeg liker å se på fotball og møte venner for en øl eller to. Jeg var til og med på kretslaget i fotball i Oslo en gang i tiden. I tillegg så hender det seg at jeg er trans.
Endret bildet ditt av meg seg med en gang du leste den forrige setningen?
Sier ikke det ganske mye om hvor mye du faktisk legger i den kjønnsidentiteten jeg tilfeldigvis har?
Den følelsen av familiaritet du hadde etter å ha lest de første 9 setningene. Borte på et halvt sekund.
Nå skal jeg forsvare deg litt, jeg tenkte selv at transpersoner bare var en gjeng med raringer som bare eksisterte på reality-tv eller i veldig alternative deler av samfunnet. Jeg er trans selv og tenkte dette. Det var ikke før jeg møtte en venninne av meg som også er trans at jeg skjønte at det kunne være jeg hadde en litt forvirret virkelighetsoppfatning på dette temaet. Denne venninnen min er også en helt vanlig student, og hvis du hadde sett henne på gata hadde du bare sett en helt vanlig jente.
Det å møte henne revolusjonerte virkeligheten min. Jeg hadde tenkt at hvis jeg gjorde noe med den kjønnsdysforien jeg hadde kjent på siden jeg var liten, så ville verden kollapse og alle dører lukkes. Jeg har da ikke noe mer lyst til å bli sosialt utestengt eller miste karrieremuligheter enn noen andre. Jeg er like ambisiøs og interessert i å få gjort det jeg ønsker å få til mens jeg er på denne jorda. Det tenker jeg også det er min rett å få muligheten til, på lik linje med alle andre.
Så i fjor så tok jeg endelig et oppgjør med kjønnsdysforien min og begynte på hormoner. Det var en prosess jeg hadde utsatt altfor lenge på grunn av mange av de tankene jeg har nevnt over. I dag så har jeg det fantastisk mye bedre både fysisk og psykisk. Jeg har først innsett nå hvor langt nede jeg har vært psykisk nå når jeg har det bedre. Jeg begynner å kunne være lykkelig uten å måtte gjøre noe eller å prestere for andre.
Jeg møter nesten bare folk som tar meg godt i mot og som aksepterer meg for den jeg er. I skole, jobb og sosiale situasjoner. Det selv om jeg ikke enda ser ut som den mest feminine jenta du har sett. Det tar litt tid disse hormonene dessverre 😅 Men sakte men sikkert føler jeg at jeg blir meg selv mer og mer for hver eneste dag som går.
Nå er det at jeg er trans en liten del av det som utgjør det fulle meg. Det er ikke lenger en like big deal som jeg trodde det var eller skulle være.
Det er lov å være uenig med kjønnsidentiteten min. Jeg vet at noen folk bare synes det er noe tull og kan ikke forstå seg på oss transpersoner i det hele tatt. Andre har noe i mot det fordi religionen deres sier at alt som bryter med de kjønnsnormene eller seksualiteten som ikke er 100% A4 er totalt forkastelig eller i hvert fall ikke noe som er akseptabelt. Og du har like mye rett som meg til å tenke og mene hva du vil, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig. I det hele tatt.
Jeg er selv troende, selv om jeg ikke nødvendigvis vil si jeg tilhører en spesifikk religion, og har stor respekt for at folk skal kunne tro og mene det de vil. At noen skal inn i mitt liv og bestemme hva jeg skal gjøre med mitt liv og mine tanker syns jeg derimot overhodet ikke er greit.
Du skjønner deg kanskje ikke på hvordan det er mulig at en jente kan bli født i en guttekropp eller motsatt. Du tenker at det gir absolutt null mening. Du tenker kanskje til og med at jeg er psykisk syk eller forvirra.
Svaret mitt til forvirrelsen du opplever rundt folk som er trans er dette; Hvordan tror du jeg følte meg når jeg vokste opp? Jeg anser meg selv som en ganske logisk person og tenkte selv gjennom hele oppveksten min at det ga null mening at jeg var født jente i en guttekropp. Jeg tenkte de tankene ville gå bort en eller annen gang.
Virkeligheten jeg måtte innse til slutt er at de tankene gikk aldri vekk uansett hva jeg fylte hverdagen min med. Og jeg fikk det stadig verre psykisk jo lenger bort jeg kom fra den jeg egentlig visste jeg var inni meg. Jeg prøvde å være så macho jeg kunne for å skjule at jeg egentlig ikke fantes særlig maskulin av meg. Jeg kopierte andre menns oppførsel selv om den var totalt unaturlig for meg. Og folk så på et eller annet plan gjennom meg, at det ikke var autentisk, uansett hvor overbevisende jeg kunne forsøke å være.
Til slutt måtte jeg akseptere nederlag og se at hvis ikke jeg gjorde noe med det her så ville jeg ende opp som vanvittig ensom og ulykkelig, eller enda verre kanskje ikke vært her i det hele tatt lenger. Siste punkt er der noen transpersoner som utsetter kjønnskiftet sitt for lenge ender opp, dessverre.
Og ja jeg syns fortsatt selv heller ikke det er logisk at jeg er født i feil kjønn. Det er jo ikke logisk i det hele tatt når du tenker over det, men tingen er at det er virkeligheten min. Virkeligheten min er at jo mer kvinnelig jeg blir og lar meg selv oppføre meg, jo bedre har jeg det. Jo mer jeg ser ut som enn kvinne og jo mer folk behandler meg som det, jo bedre har jeg det med meg selv.
Syns du det da egentlig er så viktig om du er enig med kjønnsidentiteten min eller ikke?
Det er ikke hvilket kjönn du er födt til som er det egentlige problemet, uten det er dine medmennesker rundt deg sine fordommer som er selve problemet.
En gutt får ikke väre feminim og ej jente får ikke väre maskulin.
Den dagen vi har nått dit at en gutt kan väre feminim som gutt og jente väre maskulin som jente har vi nått långt, men så länge mennesker har fortsatte meningen hvordan noen skall väre og kle seg utifra hvilket seksuelt kjönn den er födt til er verken likestilling, respekt og tolerans for andre oppnått
Veldig fin og viktig kommentar du skriver på NRK.no. Mvh Truls
Digger deg 🙂 Ikke bry deg så masse om disse forvirrede kondisjonerte intellektualiserte rasjonelle han/hun/hen som er trygt forankret i sin egen stream, og dermed ‘må’ jo alle andre være lik deres programmering, -disse føler seg jo trygg og sikker i sin egen harmoni/stream. Men kjenner disse seg selv, bortsett fra hvis noe akutt?
Hvis jeg vil kritisere noe så er det om:
-Til slutt måtte jeg akseptere nederlag og se at hvis ikke jeg gjorde noe med det her så ville jeg ende opp som vanvittig ensom og ulykkelig, eller enda verre kanskje ikke vært her i det hele tatt lenger.
Og i samme bevegelse kritisere Folkeopplysningen på NRK, som kritiserer i transformasjonen om ikke forskjell på selvmord som trans eller ikke, -det er jo derfor disse tar livet sitt, -vi hører ikke om. Men samme program kritiserer ikke antydelsen om sterilitet ved hormoner, -noe som ikke er tilfelle hvis man slutter med hormoner. Det er så mange ting som er feil i hele debatten, -folk som ikke ser seg selv. Som ensomhet, denne ømme følelsen hvor ikke god nok, ikke har tilhørighet. Denne søken som føles som en lengsel, -en dualitet. Hvis du vet hva du søker etter, er det en søken? Som man søker søvn, men hjernen er full av aktivitet, og hvis man observerer uten å røre, er det ikke andre grunner til lakenskrekken?
Tvitvi videre, -kanskje vi prates en dag? 🙂 🌹🧚
Nydelig skrevet, dette er så viktig!
❤️🧡💛💚💙💜 Takk for at du er den du er 🏳️⚧️🏳️⚧️
Jeg heier på deg Andrea, Stå på! Beste hilsen fra Lise Jonette
Jeg vil kanskje risikere å fremstå krass her, men ingenting av det jeg skriver her gjør jeg for å være vemmelig mot deg «Andrea», men for å formidle det som er sant.
Du er IKKE en kvinne, du er en mann, du er et hankjønnsmenneske. Du ble født som hannkjønn. Det er kroppen og hvordan den ser ut, og hva slags kjønnsorgan og kroppsdeler menneskekroppen har, som er avgjørende for hvilket kjønn man er. Kjønn sitter i kroppen, ikke i hodet eller tankene. Kjønn sitter i hvertfall først og fremst i kroppen, dernest og etter det kommer kjønnsidentitet.
Det er feil å bruke hunnkjønnspronomen på et hankjønnsmenneske, og motsatt. Hormonbehandling gjør ikke menn til autentiske versjoner av kvinner (eller kvinner til menn), de blir kun en etterligning. At du tar hormoner er bevis for at dette er kjønnsforfalskning. NRK delte også nylig historien om jenta Live som øvde seg på å gå som en mann, enda et bevis for at hele transgreia er kjønnsforfalskning og en vrangforestilling. Du identifiserer deg som kvinne, det betyr ikke at du ER en kvinne. Dette er kjønnsforfalskning. Dette er et bedrag. Du prøver å fremstille deg som kvinne. Du approprierer hunnkjønn. Dine følelser og opplevelser er ikke objektive fakta, det er subjektive markører. Dine opplevelser med kjønnsdysfori har vært ekte, men man kan dermed ikke ut ifra kjønnsdysforien konkludere med at du derfor er et hunnkjønnsmenneske.
«Det er ikke logisk at jeg er født i feil kjønn. Men tingen er at det er virkeligheten min.»
Det er helt riktig at det ikke er logisk, det er heller i samsvar med virkeligheten. Du kan ikke ha din egen virkelighet, det kan ingen av oss. Du kan ha ting som du opplever som ingen andre gjør, men hvordan du tolker de opplevelsene, og hvilke konklusjoner du trekker ut i fra de opplevelsene er ikke nødvendigvis i samsvar med objektiv virkelighet. Det er ingen subjektiv virkelighet a la «sant for meg».
Frasen «født i feil kjønn» er fullstendig feilslått. Du TROR, eller innbiller deg, at du er født i feil kjønn, men det er ingen objektiv markør som kan bevise at det er sant, det er bare noe du tror. Du må legge frem OBJEKTIVE bevis for påstanden om at du er jente født eller fanget i en guttekropp, da holder det ikke med anekdoter om personlige opplevelser.
Anekdotisk bevisførsel:
https://no.wikipedia.org/wiki/Anekdotisk_bevisf%C3%B8ring
«Det å fornekte den man er over så mange år er ikke sunt for hverken kropp eller sjel. Ved å møte en annen transperson skjønte jeg at det var mulig å ha et vanlig liv, selv om man er født med feil biologisk kjønn.»
Det er DU, «Andrea» som fornekter den du er, det er DU som feilkjønner deg selv. Det er DU som ikke vil være deg selv. Du vil ikke være gutt, du vil være jente. Ingen blir født med «feil» biologisk kjønn, det er rettere å si at noen misliker sitt medfødte kjønn. Kjønn er biologisk, så det overflødig å kalle det biologisk kjønn. Uten biologisk kjønn så er det ingen kjønnsidentitet. Kjønnsidentitet stammer fra kjønn.
Det hele er kjønnsbedrageri. Jeg sier ikke at du prøver å lure noen, men din oppfatning og konklusjon stemmer ikke overrens med virkeligheten. Du konkluderer feil, og dermed begår du noen handlinger med hjelp fra andre som utgjør en forfalskning, en etterligning. Du kjenner deg muligens mer feminin enn hva som er vanlig for hannkjønnsmennesker, men du kan dermed ikke konkludere med at du egentlig er et hunnkjønnsmenneske, du var jo ikke født som det. Hvis din kjønnsidentitet ikke stemmer overrens med kroppen din, da er det kjønnsidentiteten/oppfattelsen din det er noe galt med. Da har du en stor brist i virkelighetsfortåelsen din. Det er en vrangforestilling. Man må se på kroppen sin for å skjønne hva slags kjønn man er. Nå bare går du og andre transfolk rundt og later som de er et kjønn de egentlig ikke er.
«Det er kanskje ikke så lett å forstå hvordan det er mulig at en jente kan bli født i en guttekropp eller motsatt.»
Dette er sludder og vås. Det fins ingen jenter som er født i en guttekropp eller motsatt. Det er usant. Det fins ingen jenter født i guttekropp, og ingen gutter født i jentekropp. Blir man født med en hannkjønnskropp så er man hannkjønnsmenneske livet ut, og det samme gjelder for mennesker født med hunnkjønnskropp, de forblir hunnmennesker livet ut, jente som ung, og kvinne som voksen og eldre.
Kjønnsskifte: dette ordet må bort. Det går ikke an å skifte kjønn. Kjønn er medfødt og kan aldri endres. Du kan ta operasjoner så du kan bli en etterligning av det motsatte kjønn, men man blir aldri en autentisk versjon av det motsatte kjønn. Kjønnsidentitet kan endres, men det blir likevel et bedrag når man fronter en kjønnsidentitet som ikke stemmer overrens med kroppen. Det blir en løgn.
Jeg skulle ønske at folk kunne bry seg litt mer om om å dele verden m andre slik de er i stedet for å forlange at alle skal passe inn i deres oppfatning av hvordan de bør være.
Jeg heier på alle som bryr seg om å se andre som de de er.
Enda mer heier jeg på dem som tør se seg selv for den de er og klare å leve sitt liv som det – dog med de unntakene som sier at de ikke liker at andre gjør det, og at det har de rett til og andre må tåle at de slenger ut edder og galle. De heier jeg ikke på, men fortviler over den plassen de tar og får til å ødelegge for andre. De burde heller fått hjelp med å finne ut hvorfor de reagerer som de gjør.
Du er et nydelig menneske og en flott kvinne.
Det sier jeg selv om vi ikke kjenner hverandre , bare fordi du ikke lager et kjempestort nummer ut hva du har måttet gjøre for å få et godt liv, men er helt klar og tydelig på at det var det riktige for deg. Og det er da det som bør være normalt.
Håper inderlig at bildene av hvordan kvinner «skal» se ut aldri blir et problem. Faktisk så finnes det like mange forskjellige bilder av kvinner i verden som det finnes kvinner.
Vær deg selv.
Lykke til videre i livet.
🥰
[…] (En variant av innlegget ble først publisert på Andrea Schirmers egen blogg.) […]
Hei Ola.
Nå tok jeg meg tid til å lese det du skrev. Ja du fremstår i aller høyeste grad som krass. Og litt som en drittsekk.
At kjønn er biologisk betinget er jeg enig med deg i. Du skriver også » Det er helt riktig at det ikke er logisk, det er heller i samsvar med virkeligheten. Du kan ikke ha din egen virkelighet, det kan ingen av oss» men mener at DIN virkelighetsforståelse er fasit. Selvfølgelig kan folk ha sik egen virkelighetsforståelse. Og hva andre folk føler og tenker, det er vel BARE den personens rett til å mene noe om. Med mindre det går utover andre personer, og om Andrea (uten hermetegn) føler seg som kvinne, så gjør det meg ingen verdens ting og det forsurer eller ødelegger vel neppe ditt liv spesielt mye heller?
Har ett spørsmål til slutt.
Du skrev en ganske langt kommentar her. Vil anta det tok deg noen minutter. Spørsmålet mitt er. Hva ga det deg å skrive alt dette? Fikk du ro i sjelen? Følte du at det gjorde livet ditt litt bedre? Hjalp det deg på noen måte?
Hvis svaret er nei på dette. Neste gang, bare gi faen i å skriv noe. For en ting som er helt sikkert er at det hjalp ikke mottaker av kommentaren din. Og vi trenger ikke å være kjip med folk bare fordi vi kjeder oss en lørdagskveld
Leste kronikken din på Nrk.no akkurat nå. Jeg er glad for at du kan få leve som den du er, og veldig glad for at det har blitt lettere å være åpen transperson enn før. Du virker så fornuftig at jeg håper det går an å spørre deg om noe jeg grubler litt på. Det gjelder – nesten selvfølgelig – transpersoner og kvinneidrett. Vi kan ta for oss lagidretter først. Et damefotballag med en transkvinne vil kunne være en fordel for laget, og jeg ville sikkert si at det var blodig urettferdig (hvis det ikke var mitt lag, da 😉). Men to, tre, fem, åtte? Sånn som fotballen internasjonalt har blitt, er det ikke usannsynlig at grådige klubbeiere ville tråle «markedet» for å få det mest slagkraftige laget. Hva tenker du? Bør det finnes en grense, og hvor bør den eventuelt ligge?
Veldig bra innlegg! <3
Jeg heier på deg Andrea. Stor klem fra Mamma.
Tak Andrea, for at dele ❤️ utrolig flot skrevet og jeg blev meget rørt. Forsæt endelig!
Kjempeflott skrevet. Utrolig viktig å bryte ned fordommene som finnes mot transpersoner.
Flott Andrea! Gode ord. Er glad i deg! Paps
Hei! Snublet over innlegget ditt på NRK.no og måtte bare kommentere, noe jeg aldri pleier å gjøre.
Først og fremst, du har helt rett. Jeg er en av dem som ikke forstår at en er født med feil kjønn». Kanskje vil jeg forstå det en dag. Kanskje ikke. Men det er enda mye jeg ikke vet, og mye jeg ikke forstår.
Det jeg derimot forstår, er at vi er mennesker.
Han. Hun. Hen. De. Dem. Oss. Vi.
Og VI fortjener alle et liv vi kan leve med. Et liv med minner og lykke, gleder og sorger.
Synes du har skrevet et utrolig fint og godt innlegg. Jeg synes du er flott. Jeg synes du er sterk. Og jeg synes du fortjener å høre det.
Hilsen 31årig kvinne, født i «riktig kjønn», men ellers ganske ok.