Selvmord

Jeg er ikke en psykolog, og dette er kun mine personlige erfaringer og meninger. Hvis du er suicidal ta kontakt med Mental Helse på 116 123 eller skaff annen øyeblikkelig hjelp. 

Siden jeg var rundt 19 så tenkte jeg på å ta livet mitt. Omtrent hver dag. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortsette, og jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle fortsette.

Livet hadde blitt en mørk suppe av isolasjon, frykt, sinne og apati. Jeg følte meg verdiløs og alene her i verden. Jeg skjønte ikke hvor det var ment at jeg skulle snu meg, og jeg hadde null tro på at ting skulle bli bedre.

Livet ble en serie av å gjøre ting som lindret smerten littegrann. Jeg distraherte meg fra meg selv hver dag. Jeg ga faen i det meste og jeg tok ikke vare på meg selv. Hvorfor skulle jeg det hvis jeg skulle ta livet mitt snart uansett? Hva hadde det da å si om jeg hadde tatt vare på meg selv? Hva hadde noenting egentlig av verdi hvis jeg snart skulle ta livet mitt uansett?

Jeg ble etterhvert en ganske lite hyggelig person også. Jeg hadde ikke noe overskudd til å vise eller gi kjærlighet til andre mennesker. Hvordan skulle jeg det når alt jeg kjente på bare var mørke, smerte og håpløshet.

Jeg ble apatisk til verden og jeg følte verden var apatisk til meg. Her gikk jeg og hadde det helt jævlig, og det virket ikke som om noen eller noe brydde seg. Det ville ikke ha noe å si om jeg ble borte eller forsvant herfra.

Jeg hadde likevel på et eller annet plan et håp om at ting kanskje kunne bli bedre. Men jeg bare ante ikke hvordan jeg skulle få det til. Jeg skjønte ikke hva det var jeg kunne gjøre for å ikke ønske å ta livet mitt. Jeg skulle ønske jeg ikke ville ta livet mitt, men jeg ville det. 

Jeg tror det er mange som også faktisk ender opp med å ta livet sitt fordi de ikke ser noen annen utvei. De klarer ikke å se noen form for lys i enden av tunnelen. Selv om de kanskje gjennom mange år på desperat vis prøver å finne ut av hvorfor ikke de også kan være glade og lykkelige. Som det ser ut som alle andre er.

Til de av dere som er etterlatte etter et selvmord kan det kanskje være en trøst i det. Det er mange som har tatt livet sitt som til slutt gir opp fordi de føler at ikke noe de prøver fungerer. De gir opp fordi det til slutt virker bedre å gi opp enn å plage de de er glad i med mørket sitt. 

Jeg så på et punkt på meg selv som en byrde for de rundt meg. Jeg tenkte de ville hatt det bedre uten meg.

Jeg hadde det ikke bra og alle rundt meg kunne merke det, men ingen inkludert meg selv kunne finne ut av hva jeg kunne gjøre for å få det bedre.

Når det var på det verste var det eneste som ga meg noen form for lettelse å tenke på at jeg snart skulle ta livet mitt. Det føltes ut som at da kom det endelig til å bli stille og fint. Det kom til å bli slutten på det smertehelvete jeg levde i hver dag. Livet var blitt bare smerte.

Jeg var en av de som du sannsynligvis ikke så lett kunne skjønne hadde det vondt. Jeg delte hvordan jeg hadde det med nesten ingen. Ikke før det hadde vært sånn i mange år og jeg ikke lenger visste hva jeg skulle gjøre. 

For meg var livet blitt en abstrakt ting til slutt. En ting som virket totalt umulig å leve på en god måte. En ting som virket umulig å få til. 

——————————————————————————————————–

Jeg husker jeg til slutt skrev en melding til moren og faren min om at jeg hadde det så vondt at jeg var redd jeg skulle gjøre «noe dumt». De kom og besøkte meg i Trondheim den gangen og det ga meg trøst for en liten stund. 

Men selvmordstankene kom tilbake. 

Likevel tror jeg det var den gangen i Trondheim at ting begynte å snu. 

Jeg skjønte at jeg måtte endre på ting rundt meg. Jeg måtte dedikere meg selv til å finne ut av dette. Til å finne livet igjen. Til å få livet tilbake.

Jeg skjønte at jeg måtte slutte å prøve å tvinge meg selv til å bli okei med de tingene jeg ikke likte i hverdagen min og i stedet endre på dem. 

Jeg sluttet på de studiene jeg hadde valgt som jeg bare hadde valgt fordi det var et «smart» valg og en anerkjent karrierevei. 

Jeg flyttet tilbake til Oslo og jeg begynte å jobbe.

Jeg tok bare en hvilken som helst jobb. Det viktigste var å gjøre noe nytt.

Å prøve noe nytt.

Jeg bytta jobb igjen og kom på et fint sted med hyggelige folk. 

Jeg begynte å se på alt det vonde. Jeg begynte å tak i det grumset jeg gikk rundt med. Og det var helt jævlig, men når jeg ser tilbake på det nå så var det begynnelsen på slutten av alle disse vonde tankene.

Jeg måtte si ja til livet, og det betød at jeg måtte ta tak i alle de tingene som forårsaket meg smerte. Og det var mye som forårsaket meg smerte den gangen.

Jeg hadde gått i så mange år med så mye vondt at dette tok lang tid å finne ut av også. Det var tross alt år med grums jeg skulle finne ut av.

Men jeg forsøkte på et eller annet vis bare å ta ett og ett lite steg om gangen.

——————————————————————————————————–

Jeg flyttet ut hjemmefra etter å ha bodd der litt etter jeg kom hjem fra Trondheim. Jeg fant meg en liten hybel hvor jeg bodde sammen med det som ble en god venninne av meg. 

Hun spurte meg en dag rett ut om jeg trodde jeg var født i feil kropp.

Til tross for at det var langt over hva som er akseptabelt å spørre noen du nettopp har flyttet inn med om, så følte jeg meg tatt på senga. Jeg stivnet til og rødmet etter det spørsmålet.

Det brakte tilbake de tankene jeg til da hadde hatt, men vært ganske ubevisst over.

Jeg hadde før jeg ble stilt det spørsmålet sminket meg i skjul, stjålet kvinne klær og alltid følt meg altfor feminin. 

Det hjalp meg masse å bli stilt opp etter veggen på den måten. Plutselig kunne jeg vurdere det i det hele tatt. At jeg kanskje ville endre kjønn.

Det hjalp at hun som stilte det spørsmålet spurte det på en måte som ikke var vondt ment, men bare fordi det var noe hun så i meg. 

På dette tidspunktet hadde jeg det fortsatt veldig vondt, men jeg begynte å få det litt godt igjen også. Det var første gang jeg hadde følt at ting var litt godt på mange, mange år. Jeg ser nå i ettertid at jeg var på rett spor igjen. Jeg var i ferd med å sortere gjennom all smerten og alle vrangforestillingene jeg hadde med meg.

Jeg gjorde etterhvert noe med kjønnsdysforien min og gikk til lege og de som kunne hjelpe. Etterhvert fikk jeg også hjelp og begynte på hormoner.

Stadig kom selvmordstankene tilbake fra tid til annen. Men det ble stadig lenger mellom når de kom tilbake.

Jeg begynte å få det bedre.

——————————————————————————————————–

Jeg skjønte at selvmordstankene mine ga meg beskjed om at noe var galt. At det var noe jeg måtte ta tak i.

Jeg kunne tenke tanker som at ingen ville ha noe med meg å gjøre og at jeg føler meg helt alene.

Jeg skjønte at de tankene var indikasjoner på at jeg trengte å finne folk som skjønte meg og forsto meg for den jeg er. 

I dag er jeg ikke suicidal i det hele tatt.

Får jeg vonde tanker så skjønner jeg nå at det er alarmbjellene mine. 

Hvis jeg føler meg isolert og jeg føler at ingen kan noensinne bli glad i meg, så skjønner jeg det er et tegn på at jeg må inkludere folk rundt meg i min egen verden og at jeg må oppsøke venner og bekjente.

Hvis jeg gjør noe som får meg til å føle meg elendig så slutter jeg å gjøre den tingen så fort det lar seg gjøres.

Jeg har sluttet å gjøre ting fordi jeg MÅ.

Jeg har begynt å gjøre ting fordi jeg VIL.

Jeg har sluttet å tenke at ingen kan forstå og isteden prøvd å begynne å tenke at det kanskje er noen som forstår.

Og hvis de jeg snakker med ikke forstår så prøver jeg noen andre.

Jeg har sluttet å holde alt for meg selv og begynt å dele litt med andre hvordan jeg har det. Selv om det er vanskelig for meg.

Det å inkludere andre folk i hvordan jeg har det og i livet mitt har nok vært det viktigste jeg har gjort for å få det bedre.

For min del har det vært nok å inkludere bare noen. 

Jeg måtte jobbe meg gjennom all smerten jeg bar med meg.

——————————————————————————————————–

Når jeg ser tilbake på det nå så var den smerten også min venn på et eller annet vis.

Den viste meg hvor jeg hadde vondt og hvor jeg måtte se til for å lege sårene mine. 

På den måten er det nå all den smerten som har gitt meg et liv jeg er glad og takknemlig for å leve. 

På den måten er all den jævelskapen og alle de årene fylt med ingenting annet enn mørke noe jeg ikke ville vært foruten.

Selv om jeg sitter og griner mens jeg skriver dette, og jeg av og til begynner å gråte når jeg ser tilbake på livet mitt og de tingene jeg har kommet meg gjennom. 

På den måten så er jeg den personen jeg er i dag fordi jeg så hvem jeg ikke var og hvem jeg ikke var ment til å være.

Det å ha vært suicidal så lenge som jeg var har gitt meg et unikt perspektiv på livet.

Jeg innså til slutt at det ville ikke bety noe hva jeg gjorde her på jorda hvis jeg uansett skulle dø snart. 

Det ga meg friheten til å velge de tingene som føltes bedre. 

Det var ikke lenger like viktig å ta en mastergrad eller å være så kul i andre folks øyne. For de tingene er jo totalt uviktig hvis du snart er død uansett.

Suicidaliteten ga meg friheten til å velge de tingene jeg egentlig hadde lyst til å velge. 

Jeg skjønte etterhvert at jeg måtte velge det jeg ville. Jeg måtte prioritere hva jeg ønsket, og generelt bare sette mine egne behov først.

Hvis jeg ikke føler for å gjøre noe så gjør jeg det ikke lenger. Før ville jeg sagt til meg selv at men du MÅ jo det. 

Du kan jo ikke droppe ut av studiene. Du kan jo ikke slutte å henge med de folka du egentlig ikke vil henge med. Du kan jo ikke si nei til noe du egentlig ikke har lyst til. Tenk hva folk vil si.

Det som er grunnen til at man er suicidal er nok forskjellig fra person til person, og det er ofte en blanding av flere ting. Det er ikke nødvendigvis så enkelt som å peke på en ting og når den tingen er løst så er alt bra.

Men hvis du tar en ting om gangen så har du plutselig løst opp i den floka som har gitt deg de vonde tankene. 

——————————————————————————————————–

For meg var det en hel del ting.

Jeg studerte feil ting, jeg hadde feil venner, jeg var i feil kjønn, jeg hadde isolert meg selv fra andre mennesker og gjemt bort helt min indre verden fra omverden. Alt måtte jeg finne løsninger på, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle finne løsninger på alt sammen. Men jeg begynte å sette en fot foran den andre og bare prøve så godt jeg kunne. 

Og så gjorde jeg feil og så gjorde jeg noe riktig og så plutselig hadde jeg klart å løse litt opp i ting, eller fått litt mer forståelse om hva som var årsaken til problemene mine, eller jeg hadde lært litt om meg selv, eller jeg hadde lært litt om hva jeg ikke ville.

Jeg lærte om meg selv fra innsiden og ut. 

Jeg lærte gjennom all smerten jeg bar på hva som kanskje kunne gi meg glede, og til slutt hva som ga meg glede.

Men det var en prosess og det tok år, ikke bare en dag. 

Men de årene var fantastiske, og jeg lærte så enormt mye om meg selv i de årene.

Nå sitter jeg igjen med en helt annen kunnskap om meg selv og hva det vil si å ha det vondt inni seg.

Nå har jeg det bra igjen og den glade, optimistiske personen jeg kjente meg selv som som liten er på vei tilbake. Og den er tilbake med en ny dybde og med en forståelse av verden og andre mennesker jeg aldri hadde hatt uten alle de årene med mørke og smerte. 

Så for det så er jeg takknemlig for mine mørkeste dager. De har banet vei for de lyseste dagene jeg noensinne har opplevd.

——————————————————————————————————–

Svøp meg i mørke så jeg lyset kan finne

Bad meg i lys så jeg mørket kan overvinne

Hjelp meg å se neste steg

Så jeg et fjell kan overstige

Og på toppen meg selv finne