Jeg har lyst til å skrive litt om skam. 

For meg har skam vært et stort tema gjennom hele livet mitt. Jeg har skammet meg over mer enn bare å være trans. Jeg har skammet meg over store deler av personligheten min og hvem jeg er som person. 

Jeg skriver denne artikkelen for å dele hva som har hjulpet meg, og for å sette ord på mine egne tanker rundt temaet. 

Jeg ble spurt om skam for ikke så lenge siden. Det satte i gang tankene mine. Hvorfor kjenner jeg så mye på skam, og hva er egentlig skam?

Hva skam er

I en ideell verden så hadde vi blitt født inn i et samfunn og en familie som vi passet 100 prosent inn i. Den vi er hadde vært en som passet perfekt inn i de omgivelsene vi hadde rundt oss. Vi hadde blitt født inn i en familie som satte pris på oss for akkurat den vi er, og vi hadde vokst opp i et miljø som imøtekom oss som person.

Men virkeligheten er jo at vi ikke alltid blir født inn i en familie eller et miljø som passer oss for den vi er. 

Noen av oss er faktisk enormt forskjellige fra den familien, miljøet eller samfunnet vi vokser opp i, og vi forsøker forgjeves å passe inn i omgivelsene våre. 

Vi klarer ikke å møte de standardene vi vokser opp med, uansett hvor mye vi skulle ønske å møte dem. 

Med standarder mener jeg de verdiene og sosiale kodene som er gjeldende i omgivelsene våre. 

Det må også sies at samfunnet vårt er delt inn i utallige undergrupper og submiljøer som har sine egne koder og standarder for hvordan man bør være. Det er helt umulig å passe inn i alle disse miljøene med alle de forskjellige standardene som finnes uten og med det også bryte med en annen gruppe sine standarder. 

Det er også store forskjeller bare fra en familie til en annen, og fra en vennegjeng til en annen. 

Men så, hva er skam? 

Skam oppstår etter min mening når den du er bryter med de standardene du er oppvokst med, og du beholder de samme standardene. 

Hva vil det si:  

  • Du er egentlig homofil, men bærer på en standard om at homofili er en synd. Det trenger ikke være fordi du egentlig syns det er en synd, men fordi det er det du har blitt fortalt gjennom hele oppveksten din. Det har satt seg i deg, selv om du ikke nødvendigvis er enig med den standarden på et bevisst nivå.
  • Du er egentlig veldig glad i oppmerksomhet, men du bærer rundt på en standard om at man ikke skal stikke seg fram og at det er egoistisk å gjøre det. Når du da gjør noe for å bli sett så kjenner du på skam. 
  • Du er egentlig en veldig artistisk person, men familien din fortalte deg at det kun var vitenskap og akademiske meritter som er verdt noe og du bærer rundt på en standard om det. Når du da gjør noe artistisk forteller du deg selv at dette er verdiløst og du kan kjenne på skam i forbindelse med utøvelsen av denne aktiviteten. Selv om du egentlig liker aktiviteten. 

I alle disse tilfellene har vi et eksempel på at den du egentlig er ikke møter dine egne interne standarder. Du når rett og slett ikke opp til dine egne standarder.

Det er viktig å si at disse standardene både kan være bevisste eller ubevisste. 

Mine standarder

Når jeg begynte å se på mine egne standarder så fant jeg ut av at jeg bar på flere bevisste og ubevisste standarder. Noen av dem har jeg beholdt, andre har jeg gått bort i fra. Noen har jeg modifisert. Andre er jeg kanskje fortsatt ikke bevisst at jeg har. 

En av standardene jeg hadde var at man ikke skal gi opp. Jeg bar på en standard om at hvis jeg hadde bestemt meg for noe så skulle jeg få det til å fungere, nesten uansett hva. 

Nå har jeg endret på denne standarden, og jeg lar meg selv endre kurs hvis jeg føler for det. Jeg endrer faktisk kurs hele tiden, og har på mange måter gått helt vekk fra det som var en standard i livet mitt. Det krevde at jeg med fokus så på den standarden jeg hadde, og avgjorde om jeg var enig med den, om jeg ville beholde den, modifisere den, eller gi slipp på den. 

Jeg hadde også en hel del standarder og tanker knyttet til det å være trans og å være skeiv som jeg måtte ta et oppgjør med. 

Standarder som:

  • Man kan ikke få et godt liv som skeiv.
  • Man kan ikke få seg jobb om man er trans.
  • Transpersoner er rare personer.
  • Man kan ikke få seg kjæreste som trans. 
  • En som er født gutt kan ikke kle seg i dameklær eller begynne på hormoner.
  • En som er født gutt kan ikke bli jente. 

Det var alle standarder som jeg naturligvis ikke ville sagt høyt. Hvis du hadde spurt meg om man kunne få et godt liv som skeiv ville jeg alltid sagt høyt at «Ja selvfølgelig kan man det, hva slags spørsmål er det?». Men på innsiden av meg selv var det likevel en standard jeg bar med meg. 

Enten fordi jeg selv hadde tenkt slik tidligere, eller fordi det var en standard jeg ubevisst hadde adoptert fra samfunnet rundt meg i oppveksten min. 

På den måten kan det være en sterk kontrast mellom det vi sier høyt og hva vi faktisk føler er sant inni oss. 

Vi kan også holde oss selv til en helt annen standard enn det vi holder andre. Vi kan for eksempel enkelt se og mene at folk kan få et bra liv selv om de er skeive, men vi vil fortelle oss selv at det ikke er mulig hvis vi skulle ønske det samme. 

Hvordan det begynte

Ved starten av reisen min med å skifte kjønn og å finne ut hvem jeg er, var jeg så full av skam at det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle gå fram. Det var enormt mye å ta tak i.  

Det å jobbe seg gjennom skam var for meg en ganske lang prosess som jeg fortsatt er inne i. 

Det startet med å rette fokuset mot hva jeg selv ønsker, istedenfor å forsøke å passe inn med hva andre folk skulle ønske av meg. Det er tross alt mitt liv, og jeg står fritt til å bestemme hvordan jeg selv vil leve det.  

Jeg innså dette først da det ble klart for meg at jeg ikke hadde blitt noe særlig lykkelig etter å ha forsøkt å gjøre det jeg trodde andre ønsket av meg i lang tid. Jeg hadde levd et liv som på mange måter ikke tilhørte meg selv, men som tilhørte de evig skiftende ønskene og meningene til andre personer. 

Jeg skulle nemlig på et plan ønske jeg kunne møtt familien min og samfunnets ønske om at jeg skulle bli en helt vanlig heterofil mann med kone og barn. Jeg ønsket det fordi jeg følte det var det som ville gjøre familien min og folk rundt meg glad i meg, og at det ville la meg passe inn. Men det er hverken noe jeg egentlig ønsker eller har muligheten til. Det er ikke meg. 

Jeg kunne naturligvis valgt å leve et liv i løgn og forsøkt å stifte en familie og unngått virkeligheten av hvem jeg egentlig er. 

Men det jeg kom fram til var at jeg ville ikke bare gjøre meg selv ulykkelig, jeg ville også frarøve en annen vanlig kvinne et fullverdig og lykkelig ekteskap. Jeg ville frarøve barna mine en far som var ordentlig lykkelig og fornøyd med den han var. Jeg ville frarøvet de jeg hadde rundt meg en person som kunne elske fra hjertet sitt og virkelig si han var lykkelig og mene det. 

Det er det jeg ikke forstår helt når jeg ser de som er for konverteringsterapi og som for hva enn det koster ønsker å endre noens mening til å passe deres. 

Er det ikke bedre at de som virkelig er heterofile kan gifte seg med hverandre, få en familie og ha det bra? Er ikke det bedre for alle parter enn at en person skal tvinge seg selv til å passe inn i en boks de aldri kommer til å passe inn i, og i prosessen gjøre seg selv og en annen motpart mer og mer ulykkelig? 

Jeg måtte også som en del av prosessen med å komme ut sørge over at jeg aldri ville få et helt normalt liv, da en stor del av meg skulle ønske at jeg var helt vanlig. En del av meg skulle ønske at jeg hadde giftet meg og fått barn, og at jeg hadde passet inn i andre folks rammer for hva som er normalt. Det var i seg selv en sorgprosess å gi slipp på det. For jeg kommer aldri til å være helt A4, og det er okei. 

Jeg har måttet se på og endre standardene mine, og jeg har funnet sympati i miljøer som har standarder som ligner mer på mine. Det har hjulpet meg med å ta et oppgjør med den skammen jeg følte på. 

Endre på standardene mine

Å endre på de standardene jeg hadde er det eneste som har forbedret skammen min betraktelig. Det har også hjulpet å dele med andre hvordan jeg har det. Det har hjulpet å innrømme og å si høyt at jeg sliter med å skamme meg over meg selv, og å snakke med andre mennesker om hva jeg skammer meg over. Det har latt meg få høre andre perspektiver enn bare mine egne. 

Jeg har funnet venner som ikke syns det er rart at en gutt går med rosa eller at en gutt går med sminke. Eller at en gutt blir til en jente. Eller at en jente er super maskulin. Eller at en jente ønsker å bli gutt. 

Jeg har møtt mennesker med andre standarder enn de jeg var kjent med.

Og vet du, noen av de folka jeg har møtt er noen av de flotteste folka jeg vet om. 

De er seg selv akkurat som de er, og inspirerer meg til å gjøre det samme. 

Det jeg har funnet ut er at de moralske verdiene og standardene du får servert av familie, samfunnet, landet vårt og verden generelt, er bare ideer eller verdier. Det er ideer og verdier som du hverken trenger å være enig med eller å adoptere.

Du har også muligheten til å legge fra deg standarder du har fått med deg fra oppveksten din. 

En gang i tiden var det tross alt ansett som moralsk riktig å disiplinere og å slå barna sine hvis de gjorde noe galt. Det har vi nå gått helt bort i fra (de fleste i hvert fall) og den moralske standarden har endret seg. 

Det sier jo noe om at de moralske standardene ikke er skrevet i stein. De endrer seg hele tiden, og hva vi syns er akseptabelt nå er det ikke sikkert vi syns er akseptabelt om 20 år. 

Kanskje det til og med er noe vi syns er helt forkastelig om 20 år som vi syns er helt riktig nå. 

Prosessen min

Når jeg startet å jobbe med min egen skam og mine egne standarder, så måtte jeg finne en måte å jobbe med meg selv på som var ganske snill. 

Jeg kunne ikke bare hoppe fra punkt A til B uten videre. Jeg klarte ikke bare komme ut og snu om fra en dag til en annen. 

Det var vanskelig bare å innrømme høyt for meg selv at jeg liker menn og ikke kvinner. Det var vanskelig for meg bare å snakke høyt med vennene mine om hvilken fyr jeg datet uten å kjenne på skam. 

Hvis jeg på den tiden hadde tvunget meg selv til å snu helt om på kort tid tror jeg rett og slett jeg hadde brutt helt sammen. Bare tanken på det kunne få meg til å gråte. 

Så det jeg måtte gjøre for å forsøke å åpne meg selv opp litt og litt var å gi meg selv lov til å være meg selv bare en kort stund. 

Jeg kunne si til meg selv at den neste timen så er du helt fri til å være hvem du ønsker å være. 

Eller jeg kunne si til meg selv at i dag kan du kle deg som du vil og oppføre deg som du selv ønsker. 

Da kunne jeg alltids gå tilbake til normalen etterpå hvis jeg skulle ønske det. 

Det hjalp meg veldig å huske på friheten i det. 

Det gjorde at jeg kunne slappe mer av og la meg selv utforske hvem jeg ønsket å være.

I begynnelsen var det nok bare å la meg selv få lov til å være meg selv den neste timen. 

Å ta på seg en kjole eller bare en bluse brøt så til de grader med de standardene jeg hadde inni meg at det gjorde fysisk vondt å bryte med dem. 

Men etter hvert som jeg gjorde denne prosessen så ble en time til to, og to timer til en halv dag, og en halv dag til en hel dag. En hel dag ble til en hel helg. 

Jeg fikk lyst til å være meg selv på full tid.  

Jeg lot meg selv begynne å date menn åpent, og ikke lenger i skjul som jeg hadde gjort før. Jeg fant ut gjennom å date menn at det var hundre prosent menn jeg ville date, men jeg ville date menn som kvinne. Det var ikke nok eller tilfredsstillende for meg å være en homofil mann med en annen homofil mann. 

Hele denne reisen var en prosess som tok tid, men den skyen av skam og tungsinn jeg hadde over meg lettet sakte, men sikkert i takt med at jeg lot meg selv utforske hvem jeg er og hva jeg ønsker ut av livet. 

Jeg fant ut gjennom dette langvarige «eksperimentet» at jeg var mer lykkelig og at jeg var en bedre person når jeg var meg selv. 

Jeg fant folk som passet meg selv bedre og som ikke hadde noe imot at jeg var trans, og som aksepterte meg for den jeg er. Det var også noe som skjedde i takt med at jeg ble mer komfortabel med meg selv. Det var ikke noe jeg trodde var fysisk mulig når det var på det verste med den skammen jeg kjente på. 

Til slutt

Det er også noen konsekvenser for å være meg selv åpent. Jeg er ikke like nær flere av de vennene jeg trodde var nære venner. Noen folk vil ikke ha noe å gjøre med meg i det hele tatt bare på grunn av kjønnsidentiteten jeg har. Det er selvfølgelig litt trist, men hvis folk ikke liker den du faktisk er så er det jo ingen du ønsker å omgås i noen særlig grad uansett.

Det er også en helt annen følelse å ha folk som er glad i deg for den du virkelig er, og ikke en du later som at du er. Det føles mange titalls ganger bedre. 

Men det gjør også noe mer vondt når noen da faktisk ikke liker deg for den du er.

Men da er det i hvert fall ekte hat eller kjærlighet man opplever med andre mennesker. 

Nå har jeg det uansett så mye bedre med meg selv at det begynner å ikke være så farlig hva folk syns om den jeg er. Det er noe jeg virkelig ikke trodde jeg skulle kunne si eller skrive for et år siden. 

I følge Store Norske Leksikon er skam:

«Skam er en sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»).»

Hvis du bærer på en standard om at homofili er en synd, og noen avslører deg som homofil, så vil du nettopp føle på å ha vist en nedverdigende side av deg selv, og dermed avslørt deg selv som et «mislykket, udugelig eller umoralsk individ».

Men hvis du ikke har den standarden, så blir kanskje skammen borte også?